Bare 36 prosent av maten vi spiser er produsert på norske ressurser. FFI-rapporten viser at distriktene er mest sårbare når forsyningskjedene svikter.
Bare 36 prosent av maten vi spiser er produsert på norske ressurser uten importert kraftfôr. Mens politikerne lover 50 prosent selvforsyning innen 2030, viser en fersk FFI-rapport at det er distriktene som bærer den største risikoen når forsyningskjedene svikter.
Tallene som bekymrer
I 2026 var den foreløpig beregnede selvforsyningsgraden 41,3 prosent. Altså andelen av maten vi faktisk spiser som produseres her hjemme. Tar vi bort mat som er produsert av husdyr som får importert kraftfôr, var selvforsyningsgraden helt nede i 34,9 prosent, mot 41,6 prosent året før. Det er et kraftig fall.
Tallene er et kraftig skudd for baugen for det politisk vedtatte målet om at selvforsyningen av matvarer skal være på 50 prosent innen 2030, uten mat produsert med kraftfôr. Så høy selvforsyning har ikke Norge hatt noen gang de siste 25 årene.
Bak prosenttallene skjuler det seg et annet og mer urovekkende bilde. Norge importerer 99,6 prosent av grønnsakfrøene som brukes her i landet, noe forskere mener gjør matberedskapen sårbar. Importerte plantesorter er ofte utviklet for varmere klima og passer ikke alltid norske forhold, noe som gjør behovet for norske og klimatilpassede sorter større.
Distriktene betaler prisen
I 1999 var det 70 700 jordbruksbedrifter i Norge. I 2026 var tallet redusert til 36 700. Produksjonen har i stor grad blitt konsentrert til færre bruk, uten at det samlede produksjonsvolumet nødvendigvis har gått ned. Strukturen endrer seg, men ikke til fordel for spredt matproduksjon over hele landet.
Totalberedskapsåret 2026 innledes med et forslag fra Miljødirektoratet som fører til gjengroing av en tredjedel av dyrket grasmark. For å redde klimaet. Forskerne Eva Narten Høberg og Lise Grøva ved NIBIO er blant dem som har reagert på dette. Det er det som skjer hvis Nord-Norge, Vestlandet og fjellbygdene skal avvikle sine gårder.
Norges Bondelag peker på det samme i sin resolusjon fra jordbruksoppgjøret 2026. De grovfôrbaserte produksjonene utnytter arealer som ellers gror igjen. Beitedyr gjør det mulig å drive matproduksjon og opprettholde kulturlandskap i distriktene. De beite- og utmarksbaserte produksjonene sau og ammeku ligger lavest i inntekt, og må prioriteres høyest i årets jordbruksoppgjør. Dette krever at distriktsvirkemidlene i norsk landbruk finansieres bedre og ivaretas gjennom fraktordninger, prisnedskrivingstilskudd på korn, tilgang på investeringsmidler og andre treffsikre virkemidler.
Sentralisering forsterker sårbarheten
I mars 2026 leverte Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) en rapport til næringsminister Cecilie Myrseth som tegner et dystert bilde av hva som skjer med matforsyningen når krisene treffer. Norge er i dag svært avhengig av å importere matvarer, innsatsfaktorer og flere typer raffinerte drivstoffprodukter, og utviklingen mot «just-in-time»-logistikk og økt sentralisering har redusert beredskapsmarginene og forsterket mulige konsekvenser av globale forstyrrelser.
Ett av funnene er at Nord-Norge er spesielt sårbar. De fleste lager, terminaler, raffinerier, grossistlagre og transportressurser er plassert i Sør-Norge, særlig rundt Oslofjorden, noe som betyr at en krise som rammer infrastrukturen i sør raskt får konsekvenser for folk lengst nord. Matforsyningen er utsatt fordi importerte innsatsvarer og utenlandsk arbeidskraft ikke kan erstattes raskt. Transportevne er en kritisk sårbarhet, særlig på grunn av få og sårbare transportakser, og begrensede transportmidler i Nord-Norge og samtidighet med fremføring av militære styrker.
Krever nasjonalt matberedskapsråd
I juni 2026 gikk Norges Bondelag, NHO Mat og Drikke og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund sammen om et felles krav. Organisasjonene ber regjeringen snarest etablere et nasjonalt matberedskapsråd for hele verdikjeden, fra jord og fjøs til industri, transport og butikk. Organisasjonene slår fast at norsk matberedskap i dag ikke kan sørge for tilstrekkelig produksjon og distribusjon om landet rammes av en alvorlig hendelse.
– Mange aktører tar egne initiativ, men uten et samlet grep blir resultatet fragmentert. Vi trenger felles vurderinger av scenarier, risiko og prioriteringer, og det krever et nasjonalt organ der staten og verdikjeden jobber side om side, sier Petter Haas Brubak, administrerende direktør i NHO Mat og Drikke.
Bondelagsleder Bjørn Gimming er klar på hva som trengs. Hele verdikjeden er avhengig av innsatsfaktorer som for eksempel strøm, vann og diesel, som det kan bli knapphet på. Den internasjonale situasjonen gjør behovet for tydelig koordinering akutt, sier han. Norske bønder har både evne og vilje til å levere den maten samfunnet trenger, og staten må levere rammevilkår som gjør det mulig å produsere mat i hele landet i dag og i fremtiden. Spørsmålet er om viljen er like stor på Stortinget som den er på tunet.