En historisk studie viser at dyphavsgruvedrift fjernet 37 % av dyrene og 32 % av artene umiddelbart. Nå krever forskerne at politikerne handler.
To uavhengige studier publisert i 2026 slår fast det samme: dyphavsgruvedrift utrydder dyre- og artslivet på havbunnen umiddelbart og uten mulighet for rask gjenoppbygging. Nå krever forskerne at politikerne tar inn over seg hva tallene betyr.
Maskinen kjørte. Artene forsvant.
I 2022 gjennomførte selskapet Nauru Ocean Resources, et heleid datterselskap av The Metals Company, en storskala test av en kommersiell dyphavsgruvemaskin på den abyssale sletten i det østlige Stillehavet, på 4 280 meters dyp, og hentet opp over 3 000 tonn polymetalliske knoller. Forskerne hadde samlet inn data i to år før testen. Da de kom tilbake to måneder etter, var bildet slående.
Dyrebestanden i maskinens kjørespor falt med 37 %, og artsrikdommen gikk ned med 32 %. Studien, publisert i Nature Ecology & Evolution og ledet av Eva C. D. Stewart ved Natural History Museum i London, er en av de grundigste av sitt slag. Forskerteamet gikk gjennom gammel havbunnssediment og fant hele 788 ulike arter, i hovedsak ormer, bløtdyr og krepsdyr. Det gjør den til en av de største studiene av hva som lever i disse abyssale sedimentene der hvert eneste eksemplar er artsbestemt. «Dette er første gang vi har kunnet måle de direkte konsekvensene av moderne dyphavsgruvedrift», sier Eva Stewart, hovedforfatter av studien, i en pressemelding.
Det er ikke bare dyrene i selve kjøresporet som rammes. Tap av dyretetthet og artsrikdom ble dokumentert inne i maskinens spor, og effekter på artssamfunnet ble funnet både i sporene og i et område som ble truffet av sedimentskyer fra maskinen.
«Vi har ingen anelse om hva som lever der»
Parallelt publiserte en større forskergruppe ledet av professor Adrian Glover ved Natural History Museum i London en gjennomgang i tidsskriftet Current Biology i mai 2026. «I løpet av to år gjennomgikk vi mer enn 200 publiserte og upubliserte rapporter om miljøkonsekvensene av dyphavsgruvedrift», sier Glover. Gjennomgangen, som også er skrevet av professor Daniel Jones og dr. Guadalupe Bribiesca-Contreras ved National Oceanography Centre, viser hvordan de ulike typene dyphavsgruvedrift påvirker svært forskjellige miljøer. Fra kobolt- og nikkelrike knoller på abyssale sletter til kobberforekomster ved hydrotermale ventiler på midthavsrygger. Mens gruvedrift uunngåelig vil føre til tap av biologisk mangfold i det berørte området, er gjenoppbyggingspotensialet svært ulikt for de to miljøtypene. Det finnes noe dokumentasjon på at de abyssale slettene kan gjenopprette seg til en viss grad, men bildet er langt mer uklart for de hydrotermale ventilene. Medforfatteren professor Jon Copley ved University of Southampton sier det rett ut: «For all gruvedrift ved aktive hydrotermale ventiler er ingen ytterligere forskning nødvendig. Vi vet allerede nok til å se at det er risiko for artsutslettelse i disse sjeldne habitatene.»
En kartleggingsstudie publisert av forskergruppen viser at rundt 90 % av artene i Clarion-Clipperton-sonen er ukjente for vitenskapen. Glover er like klar: «Vi må undersøke det biologiske mangfoldet i de 30 prosentene av Clarion-Clipperton-sonen som er vernet. Per i dag har vi praktisk talt ingen anelse om hva som lever der», sier han.
Grønn teknologi, mørk pris
Kobolt, mangan og nikkel fra havbunnen er ettertraktede råvarer til batterier og annen grønn teknologi. I Clarion-Clipperton-sonen finnes store mengder polymetalliske knoller fylt med disse metallene, og etterspørselen er økende. Store maskiner skraper havbunnen for å hente dem opp. Og da rammes livet som lever i sedimentene.
FN-organet for havbunnsforvaltning, International Seabed Authority, har advart om at gruvedrift kan forstyrre havbunnen, frigi lagret karbon og svekke havets naturlige karbonbinding. Dyphavsgruvedrift er svært energikrevende og vil øke klimagassutslippene til et allerede destabilisert klimasystem. Mer enn 60 % av de sjeldne bløtdyrartene som lever rundt hydrotermale ventiler, risikerer utryddelse som følge av foreslått havbunnsgruvedrift, ifølge IUCNs egen risikovurdering. Det har fått Den internasjonale naturvernunionen IUCN til å fornye kravene om et moratorium.
Norge valgte en annen vei. Stansen kom som del av et bredere budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og en koalisjon av venstreorienterte partier, inkludert SV, Miljøpartiet De Grønne, Rødt og Senterpartiet. Arbeiderpartiet leder regjeringen, men mangler parlamentarisk flertall og trengte støtte for å få gjennom statsbudsjettet for 2026. Det politiske kompromisset sørger for at ingen lisenser for dyphavsgruvedrift vil bli utstedt i inneværende stortingsperiode, som avsluttes i 2029. Statsminister Jonas Gahr Støre gjorde det klart at dette er en utsettelse, ikke et permanent forbud. Greenpeace-aktivist Haldis Tjeldflaat Helle var ikke fornøyd med den innrammingen: «Dette må være dødsstøtet for dyphavsgruveindustrien i Norge», sa hun. «Ingen regjering som er forpliktet til bærekraftig havforvaltning, kan støtte dyphavsgruvedrift.»
Glover selv konkluderer: «En enkel vei frem er å erkjenne at gruvedrift i unike, uberørte dyphavsmiljøer som aktive ventiler og undersjøiske fjell ikke er vitenskapelig forenlig med gjeldende politikk. I andre områder, som regioner med polymetalliske knoller, kan vitenskapelige data støtte opprettelsen og utformingen av vernede områder, og hjelpe beslutningstakere med å vurdere om gruvedrift kan regnes som bærekraftig.»