Dyrevelferd inn i FNs bærekraftsmål

Ingen av FNs 17 bærekraftsmål nevner dyrevelferd med ett ord. En ny rapport fra Stockholm Environment Institute og New York University vil endre det, og peker på at fraværet koster dyrt, også for klimaet og folkehelsen.

Et hull i verdens viktigste plan

Til tross for at det er bred støtte for å se menneskers, dyrs og miljøets helse i sammenheng, er verken dyrehelse eller dyrevelferd eksplisitt nevnt i de 17 bærekraftsmålene som utgjør 2030-agendaen. Det er ikke en tilfeldighet som har gått upåaktet hen. Til tross for den voksende anerkjennelsen av «One Health»-tilnærmingen, som holder at menneskers, dyrs og miljøets helse er dypt forbundet, er verken dyrehelse eller dyrevelferd eksplisitt nevnt noe sted i agendaens mål, delmål eller indikatorer. Rapportens forfattere mener dette er et alvorlig hull. Rapporten «Integrating animal health and welfare into the 2030 Agenda and beyond» er produsert av Stockholm Environment Institute og New York University Center for Environmental and Animal Protection.Bærekraftsmålene er ufullstendige uten dyrehelse og dyrevelferd, noe som påvirker en rekke andre områder av bærekraftig utvikling. Muligheter for politiske synergier overses, mens risikoen for avveininger øker. Cleo Verkuijl fra SEI og Adalene Minelli fra New York Universitys Center for Environmental and Animal Protection skriver at FNs høynivåpolitiske forum er en mulighet til å ta tak i et stort tomrom i bærekraftsmålene: dyrevelferd.

Tre veier inn

Rapporten skisserer ikke ett krav, men tre mulige veier. Den presenterer tre komplementære løp for å integrere dyrehelse og dyrevelferd i 2030-agendaen: å ta hensyn til dyrehelse og dyrevelferd i gjennomføringen av eksisterende mål, å innføre nye delmål og indikatorer i tråd med eksisterende mål, og å opprette et eget mål for dyrehelse og dyrevelferd.I stedet for å belaste bærekraftsmålene med et nytt mandat, sier Verkuijl og Minelli at dyrehensyn kan veves inn i det eksisterende rammeverket, enten ved å inkludere dem i gjennomføringen av SDG-ene eller ved å legge til nye delmål og indikatorer i tilknyttede mål, eller ved at det internasjonale samfunnet kan legge til dyr som et 18. mål og anerkjenne deres tverrgående relevans for de øvrige målene.

Det mest ambisiøse alternativet er altså et helt nytt bærekraftsmål. Den tredje og mest ambisiøse veien er å opprette et eget, dedikert mål om «god dyrehelse og dyrevelferd», og løfte spørsmålet til samme nivå som klimahandling og rent vann. Rapporten inneholder også et teknisk tillegg med forslag til ny ordlyd i bærekraftsmål 1 til 17, med mulige delmål og indikatorer for et foreslått mål 18 om dyrehelse og dyrevelferd.

Klimaansvar og pandemirisiko henger sammen

Rapporten er ikke bare et etisk argument. Forfatterne viser at det å overse dyrehelse og dyrevelferd øker risikoen for antibiotikaresistens, gjør det mer sannsynlig at zoonotiske sykdommer oppstår og sprer seg, og undergraver framgangen på andre bærekraftsmål knyttet til helse, klima, biologisk mangfold, matsikkerhet og levebrød. Allerede i 2004 slo en felles rapport fra WHO, FAO og Verdens dyrehelseorganisasjon fast at den økende etterspørselen etter animalsk protein er en hoveddriver for pandemier. UNEP peker på at intensivt husdyrhold, sammen med avskoging, klimaendringer, handel med ville dyr og antibiotikaresistens, er de viktigste driverne for nye zoonoser. Husdyrhold er globalt sett den nest største bidragsyteren til menneskeskapte klimagassutslipp, og utgjør opptil 80 prosent av totale landbruksrelaterte utslipp. Metan fra vomma til drøvtyggere utgjør 48,5 prosent av klimagassutslippene fra jordbrukssektoren i Norge. Som stadig oftere anerkjent gjennom One Health-tilnærmingen, påvirker praksiser som undergraver dyrevelferd ofte menneskehelsen og miljøet negativt, mens politikk som fremmer dyrevelferd tilsvarende kan hjelpe oss å oppnå bedre resultater for bærekraftig utvikling.

Omstillingen treffer distriktene

Det er ikke likegyldig hvem som bærer kostnaden hvis produksjonsmønstre skal endres. Det grovfôrbaserte husdyrholdet utgjør en stor andel av jordbruket i Norge. Produksjonstilskuddsstatistikken viser at i 2023 var det i underkant av 22 800 foretak som hadde storfe og/eller småfe, i overkant av 60 prosent av det totale antall jordbruksforetak. Det er stor variasjon mellom fylker i hvor stor andel det grovfôrbaserte husdyrholdet utgjør av jordbruket. Mens det i Viken og Vestfold og Telemark utgjør under 35 prosent, utgjør det rundt 80 prosent i Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark. Det betyr at krav om omstilling vil ramme distriktene langt hardere enn de sentrale flatbygdene.

– Landbruket trenger en klimapolitikk som bidrar til en bedre matproduksjon, ikke en nedbygging av distriktsjordbruket, sier nestleder i Norges Bondelag Bjørn Gimming. Landbrukets klimaplan viser til at det er mulig å oppnå jordbrukets klimaforpliktelse uten å redusere bruken av norsk matjord, svekke bosetting i distriktene eller å redusere antall kyr, sau og geiter på norske beiter. Spørsmålet er om det holder, når det internasjonale presset for å innlemme dyrevelferd i selve FN-systemet nå øker.

Selv om produksjonen øker, viser årets risikorapport at næringen fortsatt står overfor store utfordringer. Dårlig dyrevelferd i oppdrettsanlegg og negative effekter av lakselus på villfisk er fremdeles de største hindringene for å oppnå bærekraft. Gjennom å etablere et multidisiplinært vitenskapelig nettverk, skal dyrevelferd inkluderes i begrepet bærekraftig husdyrproduksjon. Dette inkluderer økonomi, miljø og sosiale aspekter. Det nettverket, kjent som EUPAHW og med Veterinærinstituttet som norsk partner, er finansiert av EU og pågår fram til slutten av 2026.

Et forsøk på å rette opp fraværet av dyrevelferd i bærekraftsmålene ble gjort i en resolusjon vedtatt av FNs miljøforsamling 2. mars 2022, der det ble erkjent at «dyrevelferd kan bidra til å oppnå bærekraftsmålene». Det var en anerkjennelse. Det var ikke en forpliktelse.