Grendehusene samler bygda igjen

Etter to år med stengte dører og avlyste bygdefester fylles grendehusene igjen. På små steder der butikken er borte og skolen nedlagt, har husene blitt det siste rommet der folk møtes ansikt til ansikt.

Da koronarestriksene ble opphevet våren 2022, sto mange grendehus tomme enda en stund. Folk hadde vent seg til å være hver for seg. Noen steder hadde styrene lagt ned arbeidet under pandemien, og nøklene lå i en skuff hos kommunen.

Siden har noe snudd.

– Vi merket det gradvis. Først kom de eldre til kaffetreffene, så begynte ungdommene å bruke huset til øving, sier leder i grendehusstyrer i Hedmark, Kari Engen. Hun har sittet i styret i elleve år og kaller de to pandemiårene «den stilleste perioden i husets historie».

Mer enn et lokale

Grendehusene i Norge har røtter tilbake til ungdomslagsbevegelsen på slutten av 1800-tallet. I dag finnes det om lag 1 200 grendehus og bygdehus spredt over hele landet, ifølge Norsk kulturforum. De fleste eies av lokale lag eller stiftelser, noen av kommunene.

Funksjonen har endret seg. Der husene tidligere var scene for teater og dans, rommer de nå alt fra helsesøstertjenester til kommunestyremøter, fra strikkekvelder til krisemottak.

På steder der både bank, post og dagligvare er borte, blir grendehuset det siste fysiske punktet der bygda eksisterer som fellesskap.

– Det er ikke bare et lokale. Det er beviset på at det bor folk her, sier Engen.

Kommunen inn i bildet

Flere kommuner har de siste årene inngått avtaler med grendehus om såkalte servicepunkt-ordninger. Huset får et årlig tilskudd mot å holde åpent på faste tider, tilby wifi, utskrift og turistinformasjon.

Ordningen minner om det som skjer i svenske glesbygden, der gatukök og pizzerior har fått liknende roller som kommunale servicepunkt. I Sandviken i Gävleborg fungerer AGA-grillen som samlingssted for hele nærområdet, og i Jädraås har Kjellas Mack blitt et nav for alt fra postkasse til veteranbiltreff.

I Norge er det grendehusene som oftest fyller den rollen.

Kommunal- og distriktsdepartementet bekreftet i en uttalelse til Landets Fria at ordningen med servicepunkt i distriktene er utvidet siden 2023, uten å ville tallfeste hvor mange hus som er omfattet.

Ungdommen kom tilbake

Det som overrasker mange styreledere, er at det er de unge som har fått ny fart i husene.

I Trøndelag har flere grendehus åpnet øvingsrom for band og podcast-innspilling. I Telemark arrangeres det jevnlig «bygdekino» i regi av ungdom som selv velger filmene.

– Under pandemien satt de hjemme og spilte. Nå vil de være sammen, men de vil gjøre det på sine premisser, sier Engen.

Hun forteller at styret har måttet lære seg nye ting. Lydanlegget ble oppgradert. Kjøkkenet brukes mindre til koking og mer til pizza fra frysedisken.

– Vi måtte slutte å si at «sånn har vi alltid gjort det». Ellers hadde vi mistet dem.

Stram økonomi

Gledene har en bakside. Mange grendehus sliter med vedlikeholdsetterslep etter pandemiårene. Inntektene fra utleie forsvant i to år, og strømprisene som skjøt i været fra høsten 2021 har gjort driftskostnadene tunge for hus med dårlig isolasjon.

Noen steder har kommunen trådt til med ekstra tilskudd. Andre steder har dugnadsgjengen tatt regningen selv.

– Vi har malt, byttet vinduer og fikset taket på kveldstid. Ingen fikk betalt, sier Engen.

Spørsmålet om langsiktig finansiering ligger likevel og ulmer. Norsk kulturforum har ved flere anledninger pekt på at grendehusene trenger en mer forutsigbar støtteordning, ikke bare prosjektmidler som må søkes på nytt hvert år.

Bygda trenger et rom

Kari Engen låser opp grendehuset en tirsdag formiddag. Om et par timer kommer seniorgymmen. På kvelden er det styremøte i jaktlaget.

Hun tenker på årene da døren var låst og parkeringsplassen tom.

– Et grendehus som står tomt, er et tegn på at noe har gått i stykker. Ikke bare i huset. I bygda.